Kristiansund Eiendom

Fra hbrgeo

Grunnlag for historisk eiendomsregister

Byutvidelser og kart

Kristiansund ligger på de tre øyene Teistholmen (eller Kirkelandet og Gomalandet), Innlandet og Nordlandet. Her, i det beskyttede havneområdet mellom de tre øyene, på grunn under gårdene Fosna eller Lille-Fosen og Dale og beliggende like ved skipsleia, vokste det lille ladestedet med samme navn som gården Lille-Fosen frem utover på 1600-tallet, hovedsakelig som følge av nederlendernes trelasthandel (Eliassen 1999: 58). I 1742 fikk ladestedet kjøpstadstatus under navnet Christiansund. Utover på 1700-tallet vokste byen raskt, en vekst som kan knyttes til en stadig økende klippfiskeksport fra byen, samt begynnende skipsbygging (Johnsen 1951). Klippfiskeksporten var byens klart viktigste næring frem til 1884, da nesten samtlige av klippfiskeksportørene i byen gikk konkurs.

Byens grenser ble fastsatt få år etter at stedet hadde fått kjøpstadstatus, av byfogd Lange og stiftamtmann Stockfleth. Bygrensene kom til å omfatte hele Kirkelandet med Skorpen, Innlandet og en del av Nordlandet. Det vil si at hele Fosna gård, samt de tettbebygde delene av Dale gård, ble regnet som en del av byen (Eliassen 1999: 222). Grenseoppgangen gav Kristiansund betydelig rom for fortsatt vekst, for til tross for at byen fortsatte å vokse også utover på 1800- og 1900-tallet, ble det ikke foretatt noen utvidelse av bygrensene før kommunesammenslåingene på 1960-tallet.

Det eldste kartet som viser kjøpstaden Kristiansund er fra 1750, åtte år etter byen fikk kjøpstadstatus. Kartet, som ble tegnet i målestokk 1:20 000, viser de tre øyene bebyggelsen lå på, og hver enkelt av bygningene i bebyggelsen er blitt tegnet inn. Flere senere kart fra slutten av 1700- og begynnelsen av 1800-tallet er tegnet på samme måte. De to mest detaljerte av dem er et kart i målestokk 1:300 fot som læreren E. Petersen tegnet i 1834, og et kart som Kristiansunds stadsingeniør Carl G. Bäckstrøm fikk laget i 1885. Petersens kart, som består av tolv kartblad, viser bebyggelsen i detalj, og en del av bygningene er også blitt nummerert. Bygningene som er nummererte, er ført opp i en liste på venstre side av kartet. (Statsarkivet i Trondheim, A-5653. Kartsamling. 1 SAT. K16 Møre og Romsdal, 18, T19). Bäckstrøms kart ble tegnet i målestokk 1:4 000, og viser som Petersens kart bygningene i byen i detalj (Statsarkivet i Trondheim, A-5653. Kartsamling. 1. SAT. K16. Møre og Romsdal, 22, T52).

Imidlertid viser ingen av disse kartene, selv ikke Petersen og Bäckstrøms kart, byens grenser, og heller ikke gater, gatenavn eller navn på bygninger er ført opp på kartene. Det gjør imidlertid et kart over byen fra 1887. Kartet, som ble tegnet av landmåleren Nicolai S. Krum i målestokk 1:4 000, og er det eldste bevarte matrikkelkartet fra Kristiansund. Krums kart viser havnen, gater, vannledninger og vannbasseng, parker og bygninger i byen. Alle bygningene er nummererte, og offentlige bygninger og større private bygninger, slik som kirken (nr. 586), latinskolen (694), allmueskolen (728), pikeskolen (728), Norges Bank (89), havnekontoret (34) og rådhuset på Kirkelandet, allmueskolen (675) og bedehuset (425) på Innlandet, allmueskolen (278) og bedehuset (740) på Nordlandet, og allmueskolen på Gomalandet (857), er også nevnt med navn. Nummereringen av bygningene går fra 1 til 988, og starter i Vågen, i området nedenfor Fosna gård, en av de to gårdene Kristiansund vokste frem på.

Krums oppmaalingskontor gav også ut et revidert og ajourført kart over byen i 1905. Kartet ble tegnet i målestokk 1:2 000, og består av to kartblad. Nummereringen av bygningene er de samme som på kartet fra 1887. For eksempel har kirken fremdeles nummer 586, latinskolen 694, og pikeskolen 728. Men ettersom flere bygninger hadde blitt bygd i de to tiårene som hadde gått siden Krum tegnet det første av de to matrikkelkartene over byen, går nummereringen på kartet fra 1905 helt opp til 1230. Samtlige av gatene har dessuten fått gatenavn, og Krum tegnet også inn ubebygde kvartaler som var stukket ut og klare til å bli bebygd.

Det finnes også flere kart fra de første tiårene av 1900-tallet. I 1911 laget Den private Opmaaling et kart over byen, mens Krums Opmaaling lagde et nytt kart over byen i 1930. Imidlertid er ingen av disse kartene matrikkelkart med nummererte hus.

Matrikkel og adressebok

Hvilken nummerering av husene var det så Krum fulgte da han lagde matrikkelkartet sitt i 1887? Nummereringen er i hvert fall den samme som vi finner i folketellingene fra 1865, 1875, 1885, 1900 og 1910. Som Krums to kart fra 1887 og 1905 bruker de en nummerering av samtlige bygninger i byen som adressesystem i byen, og med unntak av bygninger som kom til mellom hver av folketellingene, viser numrene til de samme bygningene i hver av de fem folketellingene. I tillegg oppgir folketellingene ofte bydelen den enkelte bygningen lå i, eventuelt også navnet på gaten eller området av byen som bygningen lå i. Samtlige av tellingene starter med bebyggelsen på Kirkelandet.

Krums to kart antyder også rekkefølgen i en første nummerering av husene i byen. Nummereringen starter med nr. 1 ved Vågen på Kirkelandet, deretter følger nummereringen sjølinjen inn til Øvrevågen, utover på Gomalandet, over til Nordlandet ned til Smedvigen, før den går over til Sjursvigen på Indlandet og følger sjøen langs Indlandet vestover til Lervigen i Sørsundet, der det siste huset har nummeret 378. Det er dermed grunn til å tro at den første nummereringen omfattet 378 hus i byen. Numrene som er høyere enn 378 er spredt rundt over alle de tre øyene. Men når foregikk denne nummereringen? Når ble dette nummerbaserte adressesystemet innført? For å finne ut det, må vi gå til byens panteregistre.

Panteregister og grunnbok

Da Kristiansund fikk kjøpstadstatus, fikk byen også sin egen byfogd. Det var byfogden som skulle føre pantebøkene og panteregistrene over eiendommene i byen. Pantebøkene og panteregistrene for Kristiansund er i dag å finne i Statsarkivet i Trondheim, i arkivet etter byfogden i Kristiansund. Serien med pantebøker består av femti, kronologisk førte bind, der bind 1 dekker perioden 1747-1812 og bind 50 siste halvdel av 1950. Med unntak av det første bindet, som har et alfabetisk register ordnet på fornavn, er det ingen av bindene som har et register. For å orientere seg i pantebøkene, trenger en derfor panteregistrene, en egen rekke med registre som også ble ført av byfogden. Samlet består panteregisteret fra Kristiansund av seksten bind, og dekker perioden 1820-1951. Alle bindene er tilgjengelig digitalt på Arkivverkets hjemmesider. Bind 1 (1820-48), som er et realpanteregister, er ført kronologisk, og begynner med hus nr. 1, som lå i Vågen, og slutter med nr. 478. Det er tydelig at panteregisteret har samme nummerering av husene i byen som vi finner i både folketellingene og Krums to kart fra 1887 og 1905. For eksempel står Knud Thronsen Eidem oppført som boende i nr. 451, løpenummer 36. I folketellingen fra 1865 finner vi Thronsen igjen på samme det samme husnummeret, boende i Christiebakken nr. 451. Bygningen er dessuten å finne igjen på Krums kart over byen fra 1887. Alle innførslene i panteregisteret har henvisninger til hvilken pantebok og folio adkomstene registeret omtaler er å finne i, og alle er oppført med både et husnummer og et løpenummer. Løpenummeret viser til løpenumrene grunnene i byen hadde i skattematrikkelen fra 1838, der grunnene i byen var underordnet Kristiansunds prestegjeld, som hadde skattematrikkelnummer 176 i Romsdals fogderi. Hus nummer 1, som registeret begynner med, er for eksempel oppført med løpenummer 13, mens huset til Thronsen i Christibakken nr. 451 hadde løpenummer 36. Men hva slags nummerering er husnumrene vi finner i panteregisteret? Husnummeret er som nevnt identisk med numrene vi finner i folketellingene og på Krums to kart. Ettersom denne nummereringen ikke kan knyttes til byens skattematrikkel, er det trolig at nummereringen i folketellingene og Krums to kart er hentet fra byens brannmatrikkel. Av panteregisteret ser vi dermed at Kristiansund hadde to adressesystemer, en for husene, ordnet etter nummereringen i branntakstregisteret, og en for grunnene, ordnet etter skattematrikkelens løpenumre. Det forklarer hvorfor folketellingen fra 1875 har ført doble numre for alle bygningene i byen. Her finner vi for eksempel igjen Thronsen i Christiebakken, som er ført med dobbeltnummeret 451/36 i folketellingen. Her viser nr. 452 til husets branntakstnummer og 36 til løpenummeret i skattematrikkelen. Det første av tallene i tellingen fra 1875 viser altså til branntakstnummeret, det andre til skattematrikkelnummeret. De neste fem bindene, bind nr. 2-6, dekker tiden fra 1850 til 1925. Også disse bindene er realpanteregistre og ordnet kronologisk, etter samme nummerering som bind 1. Bind 2 dekker nr. 1-303, bind 3 dekker nr. 304-626, bind 4 bind 627 til 903, bind 5 nr. 904-1205, og bind 6 dekker nr. 1206-1508. For en del av eiendommene er det på et senere tidspunkt også blitt oppført en vei- eller gateadresse med blyant. For eksempel har nr. 1, løpenummer 13 i Vågen på Kirkelandet nå blitt påført blyantadressen Kranveien nr. 19. Samtlige fem bind har i tillegg en del tilleggsinnførsler for enkelte av eiendommene i byen. Den neste serien med panteregistre over byen består av seks bind, og er delt inn etter bydeler. Bind 11 (1916-1946), 12 (1888-1942) og 13 (1907-1960) dekker Kirkelandet, bind 14 (1872-1940) dekker Innlandet, bind 15 (1859-1939) Nordlandet og bind 16 Gomalandet (1907-1951). Bindene er ordnet alfabetisk etter gate- og veinavn, og ikke etter matrikkelnummer, men gammelt matrikkel- og løpenummer er oppført også i disse bindene. Bind 11 begynner for eksempel med Apothekergaten nr. 1, som tidligere hadde matrikkelnummer 82 og løpenummer 135, og slutter med John Allans gate 30a. Også bindene for Innlandet, Nordlandet og Gomalandet er ordnet alfabetisk etter gate- og veinavn. De seks bindene er dessuten utstyrt med et register, også det ordnet etter gate- og veinavn. Det tyder på en ommatrikulering av husene i byen, fra et nummerbasert adressesystem til et gatebasert adressesystem. Denne ommatrikuleringen fant sted på mellom 1915 og 1919, etter ønske fra bystyret, slik at husene i byen kunne få «nr. til den gate, hvori de ligger, og ikke som hittil eftersom de indføres i realregistrene». I forbindelse med ommatrikuleringen ble også en del gater og veier som til da ikke hadde hatt noe navn, til sammen 58 gater, gitt navn (Aas 1991: 197). Ommatrikuleringen var nødvendig. Som følge av den store befolkningsveksten i byen mot slutten av 1800- og begynnelsen av 1900-tallet – byen vokste fra rundt 7 600 innbyggere i 1875 til rundt 12 200 i 1900 og 15 850 innbyggere i 1920 – hadde også antallet hus i byen økt kraftig (Myhre 2006: 284-85). I lengden førte det til at det nummerbaserte systemet ble stadig mer uoversiktlig. Husnumre høyere enn 378 var spredt rundt på alle de tre øyene byen lå på. Med over 1 500 hus på 1910-tallet, vil det si at over 1 100 av husene hadde husnumre som tilsynelatende var plassert helt tilfeldig rundt i bebyggelsen på de tre øyene. Det gamle matrikkel- eller nummerbaserte systemet ble imidlertid beholdt for ubebodde grunner i byen. Etter at loven om tinglysning kom i 1935, fikk Kristiansund et nytt realregister over tinglyste dokumenter om fast eiendom, den såkalte grunnboken. Grunnboken og panteregistrene ble ført parallelt fram til 1950, da panteregisteret ble faset ut og informasjonen overført til grunnboken. I panteregister nr. 11-16 viser det seg i overstrykninger med påføringer som «overført til grunnboken» gjort med blyant. Mellom 28. april og 1. mai 1940 ble Kristiansund bombet av tyskerne. Målet med bombingen var at de allierte styrkene ikke skulle kunne bruke byen som brohode i en alliert motoffensiv i Sør-Norge. Bombingen førte til store ødeleggelser i seg selv, men i tillegg brøt det også ut storbrann i byen, som hovedsakelig bestod av trehus. Byen hadde ikke opplevd bybranner av noe omfang tidligere. Det eneste var den såkalte Hålabrannen i 1847, som startet i landstedet Håla og som til slutt tok med seg tolv hus i byen (Johnsen 1962: 476-77). Nå brant store deler av byen ned. Da bombeflyene hadde dratt og brannene var slukket, var 803 hus borte, hele 607 av dem på Kirkelandet (Aas 1991: 520-533. For et oversiktskart over byen etter bombingen, se Aas, s. 533). Etter krigen ble byen bygget opp på nytt. Under gjenoppbyggingen ble deler av byen ekspropriert og matrikulert og regulert på nytt. Det førte til at en del hus, enkelte gater og kvartaler forsvant, og nye kom til. I Kristiansund kommune er det i dag bevart en matrikkelprotokoll som viser disse endringene. Protokollen er dessuten skannet. Den håndskrevne protokollen er ordnet kronologisk etter matrikkelnummeret hver eiendom hadde i det nummerbaserte adressesystemet byen tidligere hadde brukt i panteregistre og folketellinger, og som Krum hadde brukt på sine to kart, men oppfører også hvilken gate og gatenummer hver eiendom hadde, samt et felt med anmerkninger. Her står det informasjon om hvilke eiendommer som ble slettet og forsvant under gjenoppbyggingen etter krigen. For eksempel står det under matrikkelnummer 1, Kranaveien 19 er slettet og overført til matrikkelnummer 1668. Vi finner også igjen Thronsens hus i Christiebakken (matrikkelnr. 451), som nå står oppført som beliggende i Ole Vigs gate 2. Av protokollen fremgår det at denne tomten faktisk ble større som følge av gjenoppbyggingen (Kombinert matrikkel for Kristiansund). I 1964 ble Grip innlemmet i Kristiansund. Det samme ble en del av Nordlandet, som frem til da hadde vært en del av Bremsnes kommune. Landdistriktene som nå ble en del av byen, beholdt de gamle gårds- og bruksnumrene de hadde hatt i Grip og Bremsnes. Byen fikk dermed tre adressesystemer; et gatebasert system for de bebodde delene av byen Kristiansund, matrikkelnumre for ubebygde grunner i byen, og gårds- og bruksnumre for landområdene som hadde blitt overført fra Grip og Bremsnes. Utover på 1980-tallet, etter at delingsloven trådte i kraft i 1980, fikk også grunnene i gamle Kristiansund kommune, det vil si bysentrum, egne gårds- og bruksnumre. Hele byen ble inndelt i roder basert på gårdsnummerkretser, og gitt et nummer fra 1 og oppover. Grunnene innenfor hver rode ble gitt løpenumrene fra 1 og oppover. I 2008 ble også Frei kommune innlemmet i Kristiansund. I likhet med grunnene i gamle Grip og Bremsnes kommune, beholdt grunnene på Frei sine gårds- og løpenumre, men siden en del av gårdsnumrene på Frei var sammenfallende med rodenumre i sentrum av Kristiansund, fikk gårdsnumrene på Frei et ettall foran (31 ble til 131 osv.). Grunnboksbladene for Kristiansund er oppbevart som en del av arkivet etter Nordmøre sorenskriveri ved Statsarkivet i Trondheim.

Kilder og litteratur

  • Aass, Eivind. 1991. Bind VI. Byen som brant – Kristiansund 1900-1942. 2. del.
  • Eliassen, Finn-Einar. 1999. Norsk småbyføydalisme? Grunneiere, huseiere og husleiere i norske småbyer ca. 1650-1800.
  • Helle, Knut (red.) 2006. Norsk byhistorie. Urbanisering gjennom 1300 år.
  • Johnsen, Arne Odd (red.) 1951. Fra lokal til nasjonal frigjøring 1742-1814. Kristiansunds historie, bind II.
  • Johnsen, Arne Odd (red.). 1962. Den store veksttid. 1814-ca. 1900. Kristiansunds historie, bind IV.
  • Kristiansund kommune
    • Kombinert matrikkel for Kristiansund.
      • Matrikkelen 1838. 14. Romsdals amt.
  • Myhre, Jan Eivind. 2006. «Den eksplosive byutviklingen 1830-1920», i Helle (red.) 2006, s. 249-381.
  • Statsarkivet i Trondheim
    • Kristiansund byfogd
      • Pantebok, nr. 1-50, Kristiansund by
      • Panteregister nr. 1-6, Kristiansund by
  • A-4132 Nordmøre sorenskriveri
    • 2 Tilleggsavlevering
    • 2L Grunnboksblad, L0049-66, Kristiansund N.
  • A-4776 Norges Brannkasse for Kristiansund
    • A Branntakstprotokoller, L001-24 (1887-1955)
  • A-5653. Kartsamling. 1 SAT. K16 Møre og Romsdal, 18, T19 (Petersens kart), 22, T52 (Bäckstrøms kart)

Utforming og innhold

Hentet fra «http://hbrgeo.wiki.uib.no/index.php?title=Kristiansund_Eiendom&oldid=1651»